Karmels hage på St Rita Radio

Velkommen til en ny episode av Karmels hage, denne 69. episoden om trosbekjennelsen. Etter en lang pause tar vi igjen opp tråden fra før sommerferien: Trosbekjennelsens artikkel «Jeg tror på Den Hellige Ånd», eller med den litt lengre nikenske versjonen: «Jeg tror på Den Hellige Ånd, Herre og livgiver, som utgår fra Faderen og Sønnen, som med Faderen og Sønnen tilbes og forherliges, og som har talt ved profetene.» Vi har i de fem foregående episodene fra episode 64 lest hva katekismen har skrevet om Den Hellige Ånd, symboler, benevnelser og hvordan han har vist seg for de troende i gammeltestamentlig tid.

Vi har også hatt noen karmelittiske dypdykk i Åndens virke i en sjel, gjennom Johannes av Korsets undervisning. I dag lar vi katekismen lede oss frem til Kristi Ånd i tidenes fylde, før vi avslutter med et utdrag om Helligånden, oversatt fra kardinal Anders Arborelius’ bok Trosmeditation. Det omhandler vårt forhold til Helligånden som kompass for å nå frem til Jesus Kristus. Først ber vi sammen:

Kom, Hellige Ånd, fyll dine troendes hjerter og tenn i dem din kjærlighetsild, du som gjennom de mangfoldige tungemål samlet alle folkeslag til troens enhet.

Send ut din Ånd, og alt skal bli omskapt. Og du fornyer jordens åsyn.

La oss be: Gud, du har opplyst de troendes hjerter ved Den Hellige Ånd; gi oss at vi ved din Ånd kan glede oss over det som er rett, og alltid bli lykkelige ved hans trøst. Ved Kristus, vår Herre. Amen.

Da begynner vi med katekismens punkt 717, som har overskriften «Kristi Ånd i tidens fylde».

«Der var en mann, sendt fra Gud; hans navn var Johannes» (Johannes 1,6). Johannes er «fra mors liv av fylt med Den Hellige Ånd» (Lukas 1,15.41), ved Kristus selv, som Jomfru Maria nettopp hadde unnfanget ved Den Hellige Ånd. Marias «gjesting» hos Elisabet ble derfor «Gud som gjester sitt folk» (Lukas 1,68).

Johannes er «Elias som skal komme» (Matteus 17,10–13). Åndens ild bor i ham og får ham til å «gå foran» Herren som kommer. I forløperen Johannes fullfører Den Hellige Ånd «å gjøre folket rede for Herrens komme» (Lukas 1,17). Johannes er «mer enn en profet» (Lukas 7,26). I ham fullfører Den Hellige Ånd å «tale ved profetene». Johannes avslutter rekken av profeter som begynner med Elias.

Han forkynner at Israels «trøst» står for døren. Han er «røsten» til den Trøster som kommer (Johannes 1,23). Lik Sannhetens Ånd «kom han for å vitne; han skulle vitne om lyset» (Johannes 1,7). For øynene på Johannes fullbyrder Ånden slik «det profetene grublet og grunnet over», og «ting som til og med englene gjerne ville se inn i» (1. Petersbrev 1,10–12): «Den du ser Ånden stige ned over og bli hos, han er det som skal døpe med Den Hellige Ånd. Ja, jeg har sett det. Og dette er mitt vitnesbyrd: Det er han som er Guds utvalgte. Se, der er Guds lam» (Johannes 1,33–36).

Endelig innleder og innvarsler Den Hellige Ånd med Johannes Døperen det han fullender med og i Kristus, nemlig å gi mennesket dets «likhet» med Gud tilbake. Johannes’ dåp var til omvendelse; dåpen i vann og Ånd blir en ny fødsel.

Maria.

Den allerhelligste Guds Mor, alltid Jomfru, er Sønnens og Åndens fremste verk når de slik sen-sendes i tidens fylde. Fordi Ånden hadde forberedt henne, finner Faderen for første gang i frelseshistorien den bolig hvor Sønnen og hans Ånd kan blo-bo blant menneskene. Det er slik Kirkens tradisjon ofte har lest de vakre tekstene om visdommen med henblikk på Maria: Maria lovsynges og fremstilles i liturgien som «Visdommens trone». I henne begynner «Guds storverk» å vise seg, de verk Ånden skulle fullende i Kristus og i Kirken.

Den Hellige Ånd forberedte Maria ved sin nåde. Det høvet seg at mor til ham som «all guddommens fylde bor legemliggjort i» (Kolosserne 2,9), skulle være «full av nåde»; ved ren nåde ble hun unnfanget uten synd som den ydmykeste av alle skapninger, som den som var best skikket til å ta imot Den Allmektiges usigelige gave. Det er derfor med rette engelen Gabriel hilser henne som «Sions datter»: «Gled deg!» Det er hele Gudsfolkets lovsang, og derfor hele Kirkens, hun lar stige opp til Faderen i Den Hellige Ånd i sin lovsang, mens hun er svanger med den evige Sønn.

I Maria virkeliggjør Den Hellige Ånd Faderens frie beslutningsråd. Det er ved Den Hellige Ånd Jomfruen unnfanger og føder Guds Sønn. Hennes jomfruelighet blir til enestående fruktbarhet ved Åndens og troens kraft. I Maria åpenbarer Den Hellige Ånd Faderens Sønn, blitt til Jomfruens Sønn. Hun er den sluttgyldige teofanis brennende busk: Fylt av Hellig Ånd viser hun Ordet frem i kjøds skrøpelighet, og det er for de fattige og folkeslagenes førstegrøde hun gir ham til kjenne. Til sist begynner Den Hellige Ånd i Jomfru Maria å føre inn i samfunn med Kristus de «mennesker som har Guds velbehag», og det er alltid de ydmyke som er de første til å ta imot ham: gjeterne, de vise menn, Simeon og Anna, brudeparet i Kana og de første disiplene.

Henimot slutten av denne Åndens sendelse blir Maria «kvinnen», den nye Eva som er «de levendes mor», mor til «den hele Kristus». I denne egenskap er det hun er til stede sammen med de tolv, som «alle som én fortsatte trofast å komme sammen for å be» (Apostlenes gjerninger 1,14), i «de siste tiders» gryningstime som Ånden innleder pinsedagsmorgen ved å gi Kirken til syne.

Kristus Jesus.

Hele Sønnens og Den Hellige Ånds sendelse i tidenes fylde sammenfattes i at Sønnen er salvet i Faderens Ånd fra inkarnasjonen av. Jesus er Kristus, Messias. Hele annet kapittel av trossymbolet må leses i lys av dette. Hele Kristi verk er Sønnens og Den Hellige Ånds felles sendelse. Her skal vi bare ta for oss det som angår Jesu løfte om Den Hellige Ånd, og Åndens gave ved den herliggjorte Herre.

Jesus åpenbarer ikke klart Den Hellige Ånd så lenge han selv ennå ikke er blitt herliggjort gjennom sin død og oppstandelse. Han kommer imidlertid litt etter litt med antydninger, selv når han underviser folkemengden, som når han åpenbarer at hans kjød skal være mat, hengitt for verdens liv. Han hentyder til Ånden også overfor Nikodemus, den samaritanske kvinne og overfor deltakerne i løvhyttefesten.

Til disiplene taler han åpent om ham angående bønn og det vitnesbyrd de skal måtte avlegge. Det er først da timen er kommet, da han skal bli herliggjort, Jesus lover at Den Hellige Ånd skal komme, siden hans død og oppstandelse blir oppfyllelsen av løftene til fedrene. Sannhetens Ånd, den andre Talsmannen, vil Faderen gi på Jesu bønn. Han vil bli sendt av Faderen i Jesu navn.

Jesus vil sende ham fra Faderen, for han er utgått fra Faderen. Den Hellige Ånd skal komme, vi skal lære ham å kjenne, han skal være med oss for alltid. Han skal bo iblant oss, han skal undervise oss om alt og minne oss om alt det Kristus har sagt oss, og vil vitne om ham. Ånden skal føre oss til hele sannheten og herliggjøre Kristus. Hva verden angår, skal han overbevise den om synd, om rettferd og om dom.

Til sist kommer Jesu time: Jesus overgir sin ånd i Faderens hender i det øyeblikk han ved sin død overvinner døden, slik at, «oppreist fra de døde ved Faderens herlighet» (Romerbrevet 6,4), gir han med det samme Den Hellige Ånd ved å «ånde» på disiplene.

Fra den timen av blir Kristi og Åndens sendelse Kirkens sendelse: «Som Faderen har sendt meg, sender jeg dere» (Johannes 20,21).

Så langt katekismen. Nå går vi over til å lese deler av et kapittel av biskop Anders Arborelius fra boken Trosmeditation, som ble utgitt av karmelittene i Norraby i 1987. Vi begynner å lese på det som står på side 84 til 87 i boken. Boken er for øvrig på svensk. Vi har oversatt til norsk.

Jesus Kristus blir frigitt.

«Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt mennesket noe annet navn vi kan bli frelst ved» (Apostlenes gjerninger 4,12). Jesus er veien til Faderen. Men vi trenger også en veiviser, et kompass, som hjelper oss å gå den rette vei. Vi trenger noen som hjelper oss å lære å kjenne og gjenkjenne Jesus, noen som vitner om ham og minner oss på ham, jf. Johannes 14,26.

Sønnens synlige sendelse kompletteres og aktualiseres av Den Hellige Ånds usynlige. Det er han som fullbyrder og utvirker Jesu verk i oss; det er han som setter prikken over i-en. Det er han som gjør at den forherligede Kristus blir en levende og livgivende virkelighet i våre liv og tar bolig i oss. Ånden er Guds gave til oss, den gave som gjør at troen vokser til liv i oss, slik at kjærligheten stadig vokser og håpet aldri slukkes.

Gjennom denne gaven, som vi, ja, hele Kirken har fått som en indre dynamitt, drives vi videre på Kristi vei og vokser inn i en stadig inderligere fortrolighet med ham. Påsken og pinsen forblir slik en vedvarende aktualitet.

Den Hellige Ånd er så innrettet på å levendegjøre Kristus for oss at han liksom selv forsvinner og drar seg unna i bakgrunnen. Han trekker aldri oppmerksomheten til seg selv.

Irenæus går så langt at han sier: «Fortroligheten i foreningen med Kristus er det som Den Hellige Ånd er.» Sønnen og Ånden er så inderlig forenet og innrettet på hverandre, både innad i Treenigheten og deres sendelse utad, at man har vanskelig for å skille dem ad. Gjennom Ånden, som vi har fått som en indre, usynlig gave og kraft, dras vi stadig dypere inn i fellesskapet med Kristus.

Ånden er den drivende kraften i vår bønn, jf. Romerbrevet 8,26. Han drar oss inn i Treenighetens utømmelige dyp. Han er i sitt vesen Faderens og Sønnens gjensidige gave til hverandre, og blir også deres gave til oss, slik at vi gjennom ham kan gå til Sønnen og ledes videre til Faderen. På denne måten blir Guds indre virkelighet levende for oss; vi dras inn i det fulle guddommelige livet, for at vi skal ikles Gud og bades i guddommelighet.

Dette guddommelige livet tar til i oss gjennom dåpen. Det er der vi får Den Hellige Ånd som gave, Apostlenes gjerninger 2,1, en gave som har til hensikt å vokse og intensiveres i oss.

Det er bare gjennom denne gaven vi kan oppnå den fylde vi er skapt til: helligheten. Uten Den Hellige Ånd forblir vi inntørket og innskrumpete vesener.

Uten det levende vannet som han er, kan Guds liv i oss aldri utvikles. Liksom hvert eneste frø trenger vann for å vokse, må det sennepskorn, jf. Matteus 13,31, som dåpens nåde i oss er, få næring av det levende vannet. Jesus lovet å gi oss dette levende vannet, som får oss til å fødes til et nytt liv, til Guds eget liv.

Særlig i samtalen med den samaritanske kvinnen, Johannes 4,1–42, viser Jesus at denne gaven, det levende vannet, er Den Hellige Ånd: «En elv med livets vann, klar som krystall. Den springer ut fra Guds og Lammets trone» (Åpenbaringsboken 22,1). Det er denne elv som utgår av Faderen og Sønnen, og som har sprunget opp i oss for å føre oss stadig lenger inn i Guds treenige liv.

Vann er noe vi kan bade i og drikke av. Gjennom å bade i Åndens elv renses vi; gjennom å drikke av Åndens vann får vi kraft og styrke. «Vi har fått én og samme Ånd å drikke», sier Paulus (1. Korinterbrev 12,13). Liksom Kristus har blitt vår føde i eukaristien, har Ånden blitt vår drikke. Igjen ser vi hvordan Ånden kompletterer Kristi verk.

I eukaristien har vi et bevis for Kristi synlige sendelse til oss. Men for å kunne kjenne igjen at han virkelig er nærværende der, trenger vi Åndens usynlige sendelse, hans styrkende drikk i vårt indre. Det er han som åpner oss innenfra slik at vi blir seende og lyttende, altså troende og bedende mennesker.

Det er Ånden som åpenbarer Kristus for oss og vitner om ham. Ja, Kristus har gitt oss sin egen Ånd for å gjøre oss levende og klarsynte i vår tro, slik at vi aldri kan ta feil av veien. «Likesom menneskets ånd gjennom hodet stiger ned for å levendegjøre lemmene, slik stiger Den Hellige Ånd gjennom Kristus ned til de kristne», skriver Hugo av Sankt Viktor, død 1141.

Det er kun fordi vi har fått del i Kristi egen Ånd at vi er kristne. Å være kristne er alltid et spørsmål om delaktighet. Alt er gave og nåde i kristendommen. Det er den kjærlighet som Gud har gitt til oss, som gir oss alt.

Men den største gaven som han kan formidle, er å gi oss den kjærlighet som vi må ha for å huse ham, sier Fénelon, 1651–1715.

Det er alltid med den kjærligheten som Den Hellige Ånd er og påvirker i oss, at vi kan elske Gud. Vår egen kjærlighet er for liten, for fattig, den strekker ikke til, men vi har alltid tilgang på en, en hardt tiltrengt støtte, til den skatt inni oss som Ånden er. Ikke minst i bønnen ser vi snart hvor uttørket og utblottet for kjærlighet vi er. Men denne innsikten trenger ikke å gjøre oss motløse eller nedstemte; tvert om!

Vi har jo fri adgang til det levende vannet, til Guds kjærlighetskilde. Der kan vi øse opp all den kjærlighet vi ønsker å gi vår neste. For å snakke om den uutsigelige har Skriften og tradisjonen alltid brukt mange skiftende billedspråk som tyder på liv og bevegelse. Ånden er det mest bevegelige av alt som er bevegelig, jf. Visdommens bok 7,24: Han er en stadig brusende elv, men også som den stille, rislende kilden; som en uimotståelig orkan, men også som vindens sakte susing; som den heftig flammende ilden, men også som den stille, brennende flammen.

Alle bilder kan lære oss noe om hvem Den Hellige Ånd er, men like fullt forblir han den skjulte og navnløse, hvor mange navn vi enn har satt på ham opp gjennom århundrene. Den Hellige Ånds fremste kjennetegn er akkurat det at han ikke har noe eget, som man sier iblant. Han glir stadig ut av hendene på oss, akkurat som vannet når vi forsøker å holde det igjen med våre hender, formet som en skål. Han vil aldri dra oppmerksomheten mot seg selv, men alltid leder han oss videre til Faderen og Sønnen. Vi kan derfor tale om en Åndens skyhet og diskresjon.

Han taler ikke om seg selv; han åpenbarer ikke seg selv, men Kristus. Og Kristus i sin tur har kommet for å åpenbare sin Fader. Det tilhører på et vis de guddommelige personenes vesen å peke videre på og å føre videre. Det er alltid ydmykhetens lov som råder hos Gud og i hans rike.

I evangeliet ser vi hvordan Den Hellige Ånd holder seg i bakgrunnen. Evangeliet er først og fremst det glade budskap om Guds rike som kommer til oss i Jesus Kristus, Faderens enbårne Sønn som blir menneske sammen med oss. Men for at Guds rike skal slå rot i og bli fruktbart i vårt liv, er Ånden nødvendig. Ja, vi ser hvordan Ånden blir særlig påtagelig i dette arbeidet med å gjøre Kristus og hans rike nærværende blant de første kristne. Vi kan derfor kalle Apostlenes gjerninger, som skildrer pinsen og den første kristne tiden, for Den Hellige Ånds evangelium.

Påsken får sitt motstykke i pinsen: Den forherligede Kristus utgyter Den Hellige Ånd over hele Kirken, ja, han inngyter denne uendelige gave i oss, for at vi skal leve i hans rikes fulle virkelighet. Ifølge Symeon den nye teologen er Guds rike nettopp delaktighet i Den Hellige Ånd. Det er om ham det er sagt: «Guds rike er inne i dere.» I 2011-Bibelen står det «midt iblant dere», og det står i Lukas 17,21. Vi kan aldri få nok vann, derfor må vi alltid repetere dette lille ord, som på en eller annen måte er beslektet med ham, og som kristne alltid har rettet mot ham:

Kom! Ja, kom, Hellige Ånd! Fyll dine troendes hjerter og tenn i dem din kjærlighetsild. Amen.