Karmels hage på St Rita Radio

Velkommen til denne 72. episoden i Karmels hage om trosbekjennelsen. I forrige uke leste vi fra dominikanerpater Ellert Dahls bok «Det levende treet. Vår trosarv gjennom tidene» fra 2018. Han skriver så vakkert om hvordan Kirken vokser frem gjennom Den Hellige Ånds ledelse og innskytelser, gjennom de mennesker som Jesus valgte til å bygge sin Kirke. Ja, det er Jesus selv som ønsker denne Kirken, og som valgte Peter til å lede den og bevare dens enhet.

Det står i Matteus 16, 18–19: «Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min Kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.»

I katekismen summeres Kristi og Helligåndens forbindelse med Kirken opp på følgende måte. Og det står i punktene 746 og 747 i katekismen:

«Ved sin død og oppstandelse blir Jesus innsatt som Herre og Kristus i herligheten», Apostlenes gjerninger 2, 36. «Av sin fylde utøser Han Den Hellige Ånd over apostlene og over Kirken. Den Hellige Ånd som Kristus, hodet, inngyder i sine lemmer, bygger opp, besjeler og helliggjør Kirken. Kirken er sakramentet for samfunnet mellom Den Hellige Treenighet og menneskene.»

Med dette har vi altså kommet frem til det som i katekismen står i kapittelet om trosbekjennelsen, niende artikkel, og som i den apostoliske bekjennelse lyder: «Jeg tror på den hellige katolske Kirke, de helliges samfunn», og som i den nikenske presiseres ved setningen: «Jeg tror på én, hellig, katolsk og apostolisk Kirke.»

Etter Jesu ord: «Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg.»

Vi skal nå høre i dag hva katekismen skriver om Kirken som én, og som hellig, og som katolsk, før vi avslutningsvis hører slutten av Ellert Dahls kapittel, som vi påbegynte sist, der han forklarte oss på hvilken måte Kirken er apostolisk.

Vi ber sammen:

Kom, Hellige Ånd, fyll dine troendes hjerter, og tenn i dem din kjærlighets ild. Du som gjennom de mangfoldige tungemål samlet alle folkeslag til troens enhet. Send ut din Ånd, og alt skal bli omskapt, og du fornyer jordens åsyn.

La oss be: Gud, du har opplyst de troendes hjerter ved Den Hellige Ånd; gi oss at vi ved din Ånd kan glede oss over det som er rett, og alltid bli lykkelige ved hans trøst. Ved Kristus, vår Herre. Amen.

Hvordan Gud arbeider for sin Kirke fra tidenes morgen, står beskrevet i punktene 760–769 i katekismen. Disse egner seg godt til selvstudium, gjerne ved samtidig å lese de to første kapitlene i Ellert Dahls bok, som nettopp omhandler Guds vei med sitt folk gjennom Det gamle testamentet, ved Jesu liv og død, oppstandelse, til og med Åndens komme, pinsedagen. Og altså Åndens rolle i Kirkens fremvekst.

I dag går vi direkte på det avsnittet i katekismen som heter «Kirken er én, hellig, katolsk og apostolisk», og vi leser noen utvalgte punkter derfra. Vi begynner på punkt 811:

«Dette er Kristi ene Kirke, som vi i symbolet bekjenner som én, hellig, katolsk og apostolisk.» Disse fire egenskaper, som er uløselig knyttet sammen, viser til helt vesentlige kjennetegn på Kirken og Kirkens sendelse. Kirken har dem ikke ut fra seg selv; det er Kristus som ved Den Hellige Ånd gir sin Kirke å være én, hellig, katolsk og apostolisk, og det er Han som også kaller Kirken til å virkeliggjøre hver av disse egenskapene.

Det er troen som alene kan erkjenne at Kirken har fått disse egenskapene fra sitt guddommelige utspring. Men den måten de trer frem i historien på, er tegn som også taler klart til menneskets fornuft. Det første Vatikankonsil minner oss om dette: «På grunn av sin hellighet, sin katolske enhet, sin uovervunne standhaftighet er Kirken selv en stor og vedvarende grunn til å tro, samt et uimotsigelig bevis på sin guddommelige sendelse.»

Kirken er én. «Det underfulle mysterium om Kirkens enhet.» Punkt 813:

Kirken er én ut fra sitt opphav. «Det høyeste forbilde på og opphav til dette mysterium er å finne i Treenigheten, i enheten mellom Personene, den ene Guds, Faderens og Sønnens enhet i Den Hellige Ånd.» Kirken er én i kraft av sin grunnlegger. «Den menneskevordne Sønn, fredsfyrsten, har selv ved sitt kors forlikt alle mennesker med Gud, gjenopprettet deres enhet i ett folk og ett legeme.» Kirken er én i kraft av sin «sjel». «Den Hellige Ånd som bor i de troende, som også fyller og styrer hele Kirken, er den som forener de troende i dette underfulle fellesskap, og, ved å samle alle så inderlig i Kristus, er Han i sannhet den vedvarende kilde til Kirkens enhet.» Kirken er altså etter sitt vesen én.

«Hvilket forunderlig mysterium! Det finnes en eneste som er altets Far, en eneste som er altets logos og en eneste Hellig Ånd, overalt den samme; det finnes en eneste jomfru som er blitt mor, og jeg liker å kalle henne Kirke.»

Dette siste sitatet er av den hellige Klemens av Alexandria.

Videre understreker katekismen mangfoldet innenfor Kirken, og peker samtidig på enheten: «Hvilke enhetsbånd finnes det så? Over alt dette er det kjærligheten, den som binder alt sammen til en fullkommen helhet», Kolosserbrevet 3, 14. Men enheten i Kirken på pilegrimsvandring sikres også ved synlige fellesskapsbånd:

Bekjennelsen av den ene tro, tatt imot fra apostlene.

Den felles feiring av gudstjenesten, særlig av sakramentene.

Den apostoliske suksesjon ved ordinasjonens sakrament som opprettholder søskenfordrageligheten i Guds familie.

Sitat slutt.

Så er det én hellig Kirke. Hva betyr det at Kirken er hellig? Og her er det viktig for alle dem som har blitt utsatt for overtramp eller overgrep i Kirkens navn, å lytte nøye til denne presiseringen. Kirken i seg selv, som Kristi legeme, er hellig, men den er avhengig av mennesker for sin utbredelse på jorden og i historien. Men disse menneskene er preget av synd i forskjellig grad.

Kirkens medlemmer, det være seg prester, ordensfolk eller lekfolk, er hellige bare i den grad de er forenet med Kirkens hode, Jesus Kristus. Og her vet vi, kanskje til og med med oss selv, at vi og andre kan ha en lang vei å gå. Men dette er målet, og dette er også hele Karmels program: «Bli hellige slik deres Far er hellig.»

Vi skal ved en senere anledning komme tilbake til det faktum som både dessverre, fordi det har skjedd, og heldigvis, fordi det har vært skjult, nå er kommet frem i dagens lys, om overgrep i Kirken.

Ordet «dessverre» er kanskje en hån for den som har blitt utsatt for dette. Ja, jeg finner faktisk ikke ord for å beskrive med hvilken sorg, rystelse og raseri vi må erkjenne at disse forferdelige gjerningene, som ødelegger et menneske i dette livet, og på det groveste hindrer mennesker i sin gudsrelasjon, har skjedd.

I tillegg til den personlige katastrofen det er for dem som har blitt utsatt for dette, gjør det også all forkynnelse om Kirken vanskelig, fordi dens ansikt utad er blitt så fullstendig vansiret av dette. Det er vanskelig å tenke seg noe som er og har vært mer skadelig for Guds plan med sine elskede mennesker enn dette.

Men som sagt, dette krever en grundig behandling, og vi skal nok få anledning til å ta den senere. Men vi lar nå katekismen forklare oss hva det betyr at Kirken er hellig, og vi begynner å lese ved punkt 823:

«Troen tilskriver Kirken en usvikelig hellighet. Kristus, Guds Sønn, som sammen med Faderen og Ånden lovprises som alene hellig, har nemlig elsket Kirken som sin brud og gitt seg selv for å hellige den. Han knyttet den til seg som sitt eget legeme og overøste den med Den Hellige Ånd, til Guds ære.» Kirken er altså «Guds hellige folk», og dens lemmer kalles «hellige».

Forenet med Kristus helliges Kirken av Ham; ved Ham og i Ham blir også den selv helliggjørende. «Siktemålet for hele Kirkens gjerning er menneskenes helligelse og Guds forherligelse i Kristus.» I Kirken er nedlagt hele «fylden av midler til frelse». Det er i den «vi blir helliggjort ved Guds nåde».

Allerede på jorden er Kirken forlenet med en sann, om enn ufullkommen hellighet. For dens lemmer gjenstår det å nå frem til den fullkomne hellighet. Alle kristne, støttet av så mange og store midler til frelse, er kalt av Herren, uansett posisjon eller rang og hver på sin måte, til å være fullkomne av den hellighet ved hvilken Faderen selv er fullkommen.

Kjærligheten er sjelen i den hellighet alle er kalt til, for kjærligheten er den som styrer og besjeler alle midler til helliggjørelse og fører dem til deres mål. Og her siterer katekismen Thérèse av Lisieux. Hun skriver i sin selvbiografi:

«Jeg forsto at siden Kirken hadde et legeme, sammensatt av ulike deler, da manglet den heller ikke den edleste og aller mest nødvendige av alle. Jeg forsto at Kirken hadde et hjerte, og at dette hjertet glødet av kjærlighet. Jeg forsto at det var kjærligheten alene som fikk Kirkens lemmer til å handle, at dersom kjærligheten skulle slukne, ville ikke apostlene lenger forkynne Evangeliet, ville martyrene nekte å utgyde sitt blod.

Jeg forsto at kjærligheten bærer i seg alle kall, at kjærligheten er alt, at den favner alle tider og alle steder, kort sagt, at den er evig.»

«Mens Kristus, som var hellig, uskyldig og ren, ikke kjente til synd, men kom for å sone folkets synder, rommer Kirken syndere i sitt eget skjød. Den er på én gang hellig og trenger til renselse, og derfor tilstreber den stadig botferdighet og fornyelse.» Alle Kirkens lemmer, dens tjenere iberegnet, må bekjenne at de er syndere. I alle vokser syndens ugress fremdeles sammen med Evangeliets gode såkorn inntil tidenes ende. Kirken samler altså i seg syndere som er grepet av Kristi frelse, men som fremdeles er på vei mot hellighet.

«Kirken er hellig, samtidig som den favner syndere i sitt skjød, for den har selv ikke noe annet liv enn nådens: Det er ved å leve av dette liv Kirkens lemmer helliggjøres; det er ved å trekke seg bort fra dens liv at de faller i de synder og det uordentlige liv som fordunkler stråleglansen fra Kirkens hellighet. Det er derfor den lider og gjør bot for disse synder, som den har makt til å helbrede sine barn for ved Kristi blod og Den Hellige Ånds gave.»

Når Kirken helligkårer (kanoniserer) enkelte troende, det vil si høytidelig erklærer at de har etterlevd de kristne dyder på en heroisk måte og har levd i trofasthet mot Guds nåde, anerkjenner den kraften fra den helliggjørelsens Ånd som bor i den, og styrker de troendes håp ved å gi dem disse menneskene som forbilder og forbedere. «De hellige menn og kvinner har alltid vært kilde og opphav til fornyelse i de vanskeligste øyeblikk i Kirkens historie.» For «helligheten er den hemmelige kilde og det usvikelige mål på dens apostolat og dens misjonsiver».

«Mens Kirken i Maria allerede er nådd frem til den fullkommenhet som gjør den fri for enhver plett eller rynke, kjemper de kristne fremdeles for å vokse i hellighet ved å seire over synden. Derfor vender de sitt blikk mot Maria.» I henne er Kirken allerede fullkomment hellig.

Kirken er katolsk. Hva betyr katolsk? Ordet «katolsk» betyr «allmenn», «altomfattende», i betydningen «det som angår alle, helheten». Kirken er katolsk i dobbel forstand. Den er katolsk fordi Kristus er til stede i den. «Der hvor Kristus Jesus er, der er Den katolske kirke.» Slik uttrykker den hellige Ignatius av Antiokia seg.

Vi leser videre fra punkt 830:

I den består fylden av Kristi legeme, forenet med sitt hode, noe som innebærer at den mottar fra Ham «fylden av midlene til frelse» som Han har villet: rett og full trosbekjennelse, fullstendig sakramentalt liv og ordinerte tjenester innenfor den apostoliske suksesjon. I denne grunnleggende betydning var Kirken katolsk allerede pinsedag, og den vil forbli katolsk inntil Kristi gjenkomst. Den er katolsk fordi den er utsendt av Kristus til hele menneskeheten.

Vi avslutter disse sitatene fra katekismen her, og vender oss til de avsluttende sidene i kapittel tolv i boken «Det levende treet» av fader Ellert Dahl. Han forklarte oss allerede i forrige program hva det vil si at Kirken er apostolisk. Og vi begynner nå å lese på side 102 i boken. Vi leser under overskriften «Kirkens vesen»:

«Vi har sett hvordan Kristus, opphøyet til Faderens høyre hånd i himmelen, nå gjennom Ånden når langt utover sin snevre virkekrets i Israel, og virker helt til jordens ender. Ordet som først skapte, er nå blitt ordet som omvender og frelser.

Kirken er Guds folk.

Kirken er Guds folk, og det er det som skiller den fra alle andre folk og forsamlinger. Gud er begynnelsen og enden, vår eneste grunn og vårt eneste eksistensgrunnlag ligger i Gud selv.

Vi er Kirke, ekklesia, den av Gud sammenkalte forsamling. Sammenkallingen til nattverdsfeiringen konstituerer Kirken. Ekklesia betyr kirke, forsamling, og brukes i katolsk kontekst både om den liturgiske eller gudstjenestefeirende forsamlingen og om lokalkirken eller kristenheten.

Guds valg ligger hos Ham, helt utenfor oss selv. Helt fra opphavet av har Vårherre villet seg et fellesskap, et folk, der enkeltmenneskene i gjensidig utveksling skulle lære å tro og elske hverandre. Mennesker er ikke skapt til å være eneboere. Adam og Eva satt ikke hver for seg, men de ble skapt for hverandre og skulle grunnlegge en menneskeslekt. Dette var Guds mønster.

Etter fallet kaller Gud Abraham, men han kaller ham i funksjon av løftet om å bli far for et tallrikt folk. Gud velger seg fritt sitt folk og gjør det til sitt eiendomsfolk, frigjør det fra egypternes hånd, slutter en pakt med det og gjør det til sitt eget.

På samme vis kaller Han i Kristus sin Kirke sammen, fra alle folkeslag, alle klasser, alle raser, og smir dem sammen til sitt folk. Det er Guds valg, og det er vår enhet og vår identitet. Den stammer fra Ham, utover alle våre kulturelle, personlige eller sosiale særegenheter. Vi deler én tro på Gud, ett håp til liv i Gud. Ja, vi lever av Hans liv i ord og sakrament. Det er Hans frelse vi er kalt til.

Kirken er samfunn med Den Hellige Ånd.

Vi siterer Paulus i Efeserne 4, 3–6: ‹Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: én kropp, én Ånd, slik dere fikk ett håp da dere ble kalt, én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far.›

Åndens enhet. Kirken er samfunn i Den Hellige Ånd. De kristne er døpt, har mottatt den samme Ånd, slik de eier den samme tro og deler det samme håp som ligger i kristenkallet. Så er de også Guds barn, og han kaller, og kan kalle Gud for Far. Dette er det nye Gudsfolket.

Styrken og strukturen er stadig Den Hellige Ånd, men fordi vi, uansett kultur, rase og bakgrunn, er Guds barn i kraft av vår dåp, følger dette siste helt grunnleggende: at vi er alle like for Gud.

Galaterbrevet 3, 27–28: ‹Alle dere som er døpt i Kristus, har kledd dere i Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann eller kvinne; dere er alle én i Kristus Jesus.›

Eller med andre ord: Kirken er i utgangspunktet et demokrati. Ingen overklasse eller underklasse, alle har stemmerett i Kristi navn. Tross utallige forsøk har det aldri vært et slikt demokrati ute i verden, og fremdeles er dette fundamentale likeverdet verdenskirkens store styrke.

Dette er da heller ikke noe flatdemokrati, slik diktatorer og ideologer fremtvinger: en samstemmighet i samme elendighet. Det er ingen plass til overmenneske eller trell. Kirken er nettopp katolsk, det vil si i enhver forstand alminnelig. Å være kristen er den høyeste tittel vi kan ha.

Alt hierarki i Kirken er bare til for å tjene, og betjene, den enkelte kristne. I kraft av dåpen er vi frie, og vi er like under Guds himmel, hvilket ikke forhindrer at vi kan trenge en hierarkisk institusjon for å betjene Kirken.

Ikke desto mindre er dette en fargerik enhet, og årsaken er at den samme Hellige Ånd som skaper enhetens bånd (og sikrer likheten), samtidig også inspirerer mangfoldet. De er ikke motsetninger, men betinger hverandre.

I Kirken er vi alle forskjellige, men vi er hver og en av oss uunnværlige. Ingen er overflødige i Kirken. Hver har sin egen begavelse, kall og nådegaver, som skal tjene helheten.

Vi lar Paulus føre ordet, og det står i 1. Korinterbrev 12, 15–26: ‹Om nå foten sier: Fordi jeg ikke er hånd, hører jeg ikke med til kroppen, så er den like fullt en del av den. Om øret sier: Fordi jeg ikke er øye, hører jeg ikke med til kroppen, så er den like fullt en del av den. Hvis hele kroppen var øye, hvor ble det da av hørselen? Nå har Gud gitt hvert enkelt lem sin plass på kroppen slik han ville det. Men nå er det mange kroppsdeler, men bare én kropp. Øyet kan ikke si til hånden: Jeg trenger deg ikke, eller hodet til føttene: Jeg har ikke bruk for dere.›

Og Paulus fortsetter: ‹Kroppen utgjør et organisk hele, alle lemmer, også de minst ærefulle, er en del av helheten. For slik skal det være i Kirken: Også den som er gammel og skjev, er ikke bare tolerert, men nødvendig.›

Det er et storartet bilde av Kirken: én og mangfoldig, samhørig, men uendelig rik, fleksibel som kroppen; ikke stiv og revmatisk, men tilpasningsdyktig og stadig seg selv.

Kirken er Kristi legeme.

‹Dere er Kristi kropp (eller legeme), og hver av dere er et lem på Ham›, 1. Korinterbrev 12, 27, slår Paulus fast. Hvordan skal vi oppfatte en slik påstand, at vi er del av Kristi kropp? Er dette et rent bilde, et symbol på kristen solidaritet, slik vi så det i forrige avsnitt? Her bør vi nok svare: Ja, det er et bilde, men også noe langt mer.

Kirken er reelt, ikke fysisk, men mystisk, Kristi kropp. Denne realiteten vil den troende gripe i lys av Ånden. Det mystiske er uttrykk for selve gudsmysteriet, som den kristne etter hvert innvies i. Vi innlemmes reelt i Kristi kropp ved dåpen. Vi fortærer reelt Hans kropp i eukaristien. Dette er virkelig.

1. Korinterbrev 10, 16: ‹Velsignelsens beger som vi velsigner, gir det ikke del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir det ikke del i Kristi kropp? Fordi det er ett brød, er vi alle én kropp, for vi har alle del i det ene brød.›

Dette er ikke bare en form for symbolikk eller rituell innvielse. Det er en realitet som menigheten forkynner i sitt svar på den eukaristiske forvandling, troens mysterium: ‹Din død forkynner vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi, inntil du kommer.›

I Efeserbrevet endrer Paulus noe på bildet. Nå er Kristus hodet for legemet, og nå er det vi, alle Kristi lemmer, som skal vokse opp mot Ham.

Efeserbrevet 4, 14–16: ‹Så skal vi ikke lenger være umyndige småbarn, ikke la oss kaste hit og dit og drive omkring ved hvert eneste vindpust av ny lære, så vi blir et bytte for menneskers falske spill og listige, forførende knep. Men vi skal være tro mot sannheten i kjærlighet og i ett og alt vokse opp til Ham som er hodet, Kristus. Ut fra Ham blir hele kroppen sammenføyd og holdt sammen av hvert bånd og ledd, alt etter den oppgave hver enkelt har fått tilmålt, så kroppen vokser og bygges opp i kjærlighet.›

Kirken er med andre ord i vekst, og vi er selv med i veksten. Taler vi om Kirken som Kristi kropp, da er det ikke et eller annet anatomisk skjema vi skal forestille oss, med alle legemsdeler nøyaktig inntegnet. Det er en levende kropp, og det er Ånden som er livsprinsippet.

Kirken lever, ånder og puster ved Den Hellige Ånd. Ånden gjør levende, og den tunge kroppen som heter Kirken, burde være – ikke bare oppegående, men spenstig – som de store dyr der ute i naturen, skjønne, lettbevegelige og med et brøl av og til.»

Sitat slutt. Og jeg har lest fra «Det levende treet. Vår trosarv gjennom tidene» av fader Ellert Dahl.