Karmels hage på St Rita Radio

Velkommen til Karmels hage!

Vi er i dag kommet til det 75. programmet
om trosbekjennelsen, og det siste

av tre programmer der vi leser fra fader
Ellert Dahls bok Det levende treet.

Tittelen i dag
er «Kirkens hierarkiske oppbygning»,

og vi skal nå høre om Kirkens
hierarki, som blir behandlet

i den tredje delen av Vatikankonsilets
dokument om Kirken, Lumen gentium.

Vi har i de foregående
programmene hørt om hvordan

dette temaet ble flyttet
til slutt i dokumentet,

etter at temaene Kirkens mysterium
og Guds folk var behandlet.

La oss be sammen.

Kom, Hellige Ånd, fyll dine troendes
hjerter og tenn i dem din kjærlighets ild,

du som gjennom de mangfoldige tungemål
samlet alle folkeslag til troens enhet.

Send ut din Ånd, og alt skal bli omskapt,

og du fornyer jordens åsyn.

La oss be:

Gud, du har opplyst de troendes
hjerter ved Den Hellige Ånd.

Gi oss at vi ved din Ånd kan glede
oss over det som er rett,

og alltid bli lykkelige ved Hans trøst.
Ved Kristus, vår Herre. Amen.

Før vi går til de siste
sidene i kapittel 17 om Kirken

i boken til fader Ellert Dahl,
skal vi lese noen punkter

fra katekismen om selve
den hierarkiske oppbygningen av Kirken.

Det vil være store deler av katekismen
vi her ikke har anledning til å lese,

men som jeg vil anbefale
dere å lese på egen hånd.

Vi begynner i dag med punkt 880,

som har overskriften
«Bispekollegiet og dets leder, paven».

Da Kristus innsatte de tolv,
«dannet Han en fast gruppe, et kollegium,

og blant dem igjen valgte Han ut Peter
som skulle være deres leder».

«Av lignende grunn som den hellige Peter
og de øvrige apostler,

ifølge Herrens bestemmelse,
danner ett eneste apostelkollegium,

er også den romerske biskop,
Peters etterfølger, og biskopene,

apostlenes etterfølgere,
forbundet med hverandre».

Herren gjorde Simon,

ham Han gav navnet Peter,
alene til sin Kirkes klippe.

Han overgav ham Kirkens nøkler;
Han gjorde ham til hyrde for hele hjorden.

«Det viser seg at den myndighet Peter
har mottatt til å binde og løse,

også er blitt tildelt apostelkollegiet
i forening med dets hode.»

Peters og de andre apostlenes hyrdeoppdrag
hører med til Kirkens grunnvoll.

Det føres videre av biskopene
under pavens primat.

Paven, Romas biskop
og den hellige Peters etterfølger,

er «det varige og synlige
opphav og grunnlag

for enheten blant biskopene
og blant alle troende».

«Den romerske biskop har nemlig
i Kirken, i kraft av sitt embete

som Kristi stedfortreder
og hele Kirkens hyrde, den fulle,

øverste og universelle myndighet som han
alltid har anledning til fritt å utøve.»

Dette sitatet, og de fleste
av sitatene vi leser i dag,

er alle hentet fra Lumen gentium.

Som jeg har sagt tidligere,
er det en ypperlig bok på norsk

om alle dokumentene, deriblant
Lumen gentium, som er utgitt på St.

Olav forlag, og den er redigert
av vår biskop, Fredrik Hansen.

Vi fortsetter med punkt 883,
og igjen sitater fra Lumen gentium:

«Bispekollegiets myndighet, det vil si
biskopenes myndighet in corpore,

forutsetter imidlertid at kollegiet
blir oppfattet sammen med sitt hode,

den romerske biskop.»

Som sådant innehar bispekollegiet
også «sammen med sitt hode,

den romerske biskop, og aldri uten det,

den øverste og fulle
myndighet i hele Kirken.

Denne myndighet kan ikke utøves
uten den romerske biskops samtykke».

«Bispekollegiet utøver
makt over hele Kirken

på høytidelig vis i økumeniske konsiler.»

«Intet konsil er økumenisk
som ikke er blitt stadfestet

eller i hvert fall godtatt
som sådant av Peters etterfølger.»

«For så vidt som det består av mange,

er bispekollegiet et uttrykk
for Guds folks universalitet og mangfold;

for så vidt
som det er samlet under ett hode,

er det et uttrykk
for enheten i Kristi hjord.»

«Biskopene er hver for seg det synlige

opphav og grunnlag
for enheten i sin egen Kirke.»

Som sådan utøver hver enkelt
biskop «sitt hyrdeembete over

den del av Guds folk som er ham betrodd»,
med prestenes og diakonenes bistand.

Men som medlemmer av bispekollegiet
har hver enkelt av dem

del i omsorgen for alle Kirkene,
en omsorg de i første omgang viser

«ved å styre vel sin egen Kirke,
som er en del av den allmenne Kirke».

For slik «tjener biskopene visselig
hele Kristi mystiske legeme,

som også er et legeme av Kirker».

Denne omsorgen skal særlig vises
de fattige, dem som forfølges

for troens skyld, og også misjonærene
som arbeider overalt i verden.

Lokalkirker som deler
naboskap og felles kultur,

utgjør kirkeprovinser eller større enheter
som kalles patriarkater eller regioner.

Biskopene innenfor slike enheter kan
samles til synoder eller provinskonsiler.

«Av samme grunn kan bispekonferansene
i vår tid yte et mangfoldig og fruktbart

bidrag til en konkret virkeliggjørelse
av biskopenes kollegiale sinnelag.»

Læreembetet

Biskopene, sammen med prestene,
sine medarbeidere,

har som sin «første oppgave å forkynne
Guds evangelium for alle mennesker»,

etter Herrens befaling.

De «er nemlig troens forkynnere
som leder nye disipler til Kristus,

de er sanne lærere» i den apostoliske tro,
«iført Kristi myndighet».

For å bevare sin Kirke i troens renhet,
den tro som ble gitt videre av apostlene,

ville Kristus gi den del i sin egen
ufeilbarlighet, Han som er sannheten.

Ved «troens overnaturlige skjønn» holder
Guds folk «usvikelig fast ved troen»,

under ledelse av Kirkens
levende læreembete.

Læreembetets, magisteriets,
sendelse har forbindelse

med at den pakt Gud sluttet
med sitt folk i Kristus, er endelig.

Læreembetet skal beskytte folket mot
vranglære og villfarelse og sørge

for at det har en objektiv mulighet til
å bekjenne den sanne tro uten å ta feil.

Læreembetets pastorale oppgave
er på denne måten rettet mot

å våke over at Guds folk forblir
i sannheten, den som gjør fri.

Med denne tjenesten for øye
har Kristus skjenket hyrdene

ufeilbarlighetens nådegave
i tros- og moralspørsmål.

Denne nådegaven kan utøves på ulike måter:

«Det er denne ufeilbarlighet
den romerske biskop,

bispekollegiets hode,
innehar i kraft av sitt embete når han,

som den øverste hyrde og lærer for alle
kristne – de brødre han styrker i troen

– i en sluttgyldig erklæring forkynner
en læresetning om tro eller moral.

Den ufeilbarlighet
Kirken har fått løfte om,

er også til stede hos
biskopene in corpore,

når de utøver sitt øverste læreembete
sammen med Peters etterfølger»,

særlig på et økumenisk konsil.

Når Kirken gjennom sitt høyeste læreembete
fremsetter noe «som guddommelig åpenbart

og gjenstand for tro»,
og som Kristi lære, «skal det gis

troens tilslutning i lydighet
til slike sluttgyldige avgjørelser».

Denne ufeilbarlighet sammenfaller

i utstrekning med den guddommelige
åpenbarings trosskatt.

Enn videre bistår guddommelig
hjelp apostlenes etterfølgere

når de underviser i samfunn
med Peters etterfølger,

og på en særlig måte Romas biskop,
hele Kirkens hyrde, og,

uten å være kommet frem til en
ufeilbarlig fastleggelse og uten å uttale

seg «på en sluttgyldig måte», i utøvelsen
av det alminnelige læreembete fremsetter

en lære som fører til bedre forståelse
av åpenbaringen hva tro og moral angår.

Slik undervisning skal de troende
«ta imot med et kristent sinnelag», noe

som adskiller seg fra en trostilslutning,
selv om det står i forlengelsen av den.

Helliggjøringsembetet

Biskopen bærer også ansvaret for å være

«forvalter av den yppersteprestelige
nåde», især i eukaristien,

som han selv frembærer eller lar prestene,
sine medarbeidere, bære frem.

Eukaristien er nemlig
midtpunktet i lokalkirkens liv.

Biskopen og prestene helliger
Kirken ved sin bønn og sitt arbeid,

ved ordets og sakramentenes tjeneste.

De helliger den ved sitt forbilde,

ikke «ved å opptre som herrer overfor
dem dere har fått å ta vare på,

men» ved å «tre frem som et forbilde
for hjorden» (Første Peters brev 5,3).

Slik skal de «sammen med den hjord
som er betrodd i deres varetekt,

nå frem til det evige liv».

Styringsembetet

«Biskopene styrer de lokale Kirker
som er betrodd i deres omsorg

i egenskap av Kristi stedfortredere
og utsendinger;

de gjør det ved sine råd,
tilskyndelser, sitt eksempel,

men også med den myndighet
og de fullmakter de har fått ovenfra»,

som de imidlertid skal gjøre bruk av i den
tjenerånd deres Mester var besjelet av.

«Den myndighet som de personlig
utøver i Kristi navn,

er deres egen som ordentlige
og umiddelbare foresatte,

selv om utøvelsen av den i siste instans
er underlagt Kirkens høyeste myndighet.»

Men biskopene skal ikke betraktes
som pavens stedfortredere.

Hans ordentlige og umiddelbare
myndighet over hele Kirken opphever

ikke biskopenes myndighet,
men stadfester og verner om den.

Den skal utøves i samfunn
med hele Kirken under pavens lederskap.

Den gode hyrde skal være forbilde og
«form» for biskopens pastorale virksomhet.

I bevissthet om sine egne
skrøpeligheter kan biskopen

«bære over med de uvitende og villfarende.

Han skal ikke nekte å lytte
til sine underordnede,

men holde av dem som sine egne barn.

De troende bør på sin side følge biskopen
likesom Kirken følger Jesus Kristus,

og slik som Jesus Kristus følger Faderen»:

«Dere må alle følge biskopen
slik Jesus Kristus følger Faderen,

og dere må følge presbyteriet
likesom apostlene.

Diakonene må dere gi
akt på som et Guds bud.

Ingen må uten biskopens samtykke foreta
seg noe i de ting som angår Kirken.»

Og her slutter vi å lese fra katekismen

og går over til å lese
fra boken Det levende treet.

Vi har kommet til side 155, kapittel 3,
om Kirkens hierarkiske struktur.

Dette kapittel er utvilsomt
det mest tungtveiende og fornyende

i hele konstitusjonen om Kirken.
Men fornyelse innebærer ikke forkastelse;

det gjør det sjelden
i læremyndighetens historie.

Vi finner igjen alt det positive
som ble vedtatt under

Det første Vatikankonsil,
men det blir satt i kontekst.

Bekreftet fra tidligere blir biskopenes
kontinuerlige oppgave som Kirkens hyrder,

apostelkallet til alle folkeslag og deres
innlemmelse under Peter i den universelle

Kirke, og endelig og avgjørende læren
om pavens ufeilbarlige læreembete.

Dette er faste byggesteiner og kan ikke
forkastes om man skal bygge videre.

Til gjengjeld er det nye ting,
men ofte med gamle røtter,

som for eksempel kirkekonsilets
øverste og fulle myndighet

i hele Kirken når det er sammen
med biskopen av Roma.

Samtidig dukker det opp nye
nøkkelord: kollegialiteten

mellom biskopene og tjenesten
som alle grader av hierarkiet,

uansett myndighet,
utøver overfor Guds folk.

Konsilet tenker teologisk
i de store linjers perspektiv,

og den sterkeste naglen som alt
er avhengig av, er Jesu bønn til Faderen.

Bønnhørt kaller Jesus sammen
sitt kollegium – de tolv apostler

med Peter som leder – og sender
dem ut til alle folkeslag.

Det er i Åndens kraft
at apostlene forkynner evangeliet,

og der hvor de blir hørt,
samles Guds Kirke.

Stadig er Jesus hyrden,
men hjorden er først overgitt i apostlenes

varetekt og etter dem til tilsynsmenn,
eller biskoper.

Og slik er det i apostolisk
suksesjon helt til i dag.

Biskopenes oppgave er å lede
den hjord de er hyrder for,

i egenskap av lærere,
prester og forvaltere.

De som hører dem, hører Kristus.

Nettopp dette er hemmeligheten:
Jesus hører ikke fortiden til.

Han lever og virker i sin Kirke.

Stadig er det Han som ved biskopene
forkynner evangeliet

for alle folkeslag og meddeler
troens sakramenter.

Stadig er det Han som gjenføder
og opptar nye lemmer i sitt legeme.

Stadig er det Han som gjennom
Ånden innvier biskopene med fylden

av ordenssakramentet,
den kirkelige tjenestes høyeste uttrykk.

Ved håndspåleggelse
og innvielsens ord blir biskopen

selv representant for Kristus
som lærer, hyrde og prest.

Og her igjen sies det: Ved biskopenes
tjeneste forkynner Jesus evangeliet

for alle folkeslag og meddeler
fortsatt troens sakramenter.

Den utvalgte blir konsekrert til biskop
av en annen biskop eller flere,

og dermed blir han selv et slikt
ledd i den apostoliske suksesjon

(vertikalen fra oven).

Han er da ansvarlig
for sitt eget bispedømme.

Men samtidig blir han kollegialt
(altså horisontalen) opptatt

i Kirkens verdensomspennende
biskopsplenum og får sin del

av ansvaret for hele Kirkens
ve og vel sammen med sine kolleger.

Slik har det vært fra de eldste tider.

Antikkens store kirkemøter har samlet
biskoper fra alle verdens land,

og de har definert
trosannhetene ufeilbarlig.

Slik arbeider også
Det annet Vatikankonsil,

riktignok ikke trosdefinerende,
men pastoralt.

Men også i de eldste tider måtte
Romas biskop gi sitt samtykkes segl

til det som ble vedtatt,
og slik er det den dag i dag.

Dermed oppstår det i Kirken
to høyere læreinstanser:

den konsiliære og kollegiale, som
forutsetter den romerske biskops tilsagn,

og så pavens egne veldefinerte
og ufeilbarlige ord som Kirkens primas.

Konsildokumentet sier
det slik, det er punkt 22:

«Den romerske biskop har i Kirken,
i kraft av sitt embete

som Kristi stedfortreder
og hele Kirkens hyrde, den fulle,

øverste og universelle myndighet
som han alltid har anledning til å utøve.»

Bispekollegiet, som både i lære-
og hyrdeembetet er apostelkollegiets

arvtager, ja, i hvilket
apostelkollegiet uavbrutt består,

innehar også, sammen med sitt hode,
den romerske biskop, og aldri uten det,

den øverste og fulle
myndighet i hele Kirken.

Hver enkelt biskop er det synlige prinsipp
for enheten i sin egen lokale Kirke,

likesom paven er enhetens
tegn for hele Kirken.

Hver enkelt lokalkirke under biskopen
er fullt ut Kirke, men på det lokale plan.

Alle organer er med, innbefattet
de nødvendige tjenester.

Hele den apostoliske arv forvaltes
på stedet: ord og sakrament.

Vi behøver ikke å reise
til Roma hver gang.

Der biskopen er, der er det Kirke.
Biskopen leder Kirken på stedet.

Enkeltbispedømmene kan være
og virke meget forskjellige,

som på Paulus’ tid,
slik også i enkeltmenighetene.

Enheten i Kirken kan forenes
med et kraftig mangfold,

noe vi opplever straks vi reiser
og kommer inn i et annet miljø.

Men nettopp dette mangfoldet
er det «katolske».

For øvrig er den myndighet
som biskopene utøver i Kristi

navn innenfor sine lokalkirker,
del av deres eget ansvar.

Den alminnelige og daglige sjelesorg
er helt og holdent betrodd biskopene,

og de skal ikke betraktes
som den romerske biskops stedfortredere.

Det er godt å vite. Vi er ikke underlagt
noe overvåkningssystem,

men til gjengjeld følger
biskopene Kirkens lovverk.

Konstitusjonen har en svakhet
for en tilbørlig tredeling av vervene,

fra Jesus selv som forbilde, gjennom
hierarkiet og til den enkelte troende.

Av og til klaffer det godt,

men vi holder fast ved utgangspunktet
i Jesu ord om hyrden og hans flokk.

Tredelingen passer faktisk ganske bra
når det gjelder biskopens oppgaver.

For det første skal han forkynne ordet.
Han skal være lærer for sin hjord.

Biskopen er evangeliets tjener,
og ordet skal være hørbart og frelsende.

Det er mange måter å forkynne
på, men én ting forblir uomtvistelig:

den vanhellige, alminnelige uvitenhet.

De fleste ikke-kristne har vel
knapt hørt eller forstått.

Men selv hos bekjennende kristne
kan det gjemme seg en urskog av uvitenhet.

Ingen ond vilje, men sannhetens sterke,

stramme utfordring
har de kanskje aldri møtt.

Så har de da heller ikke opplevd sødmen?

Biskopen fungerer som en prest
når han helliggjør.

Det skjer når han feirer sakramentene.

Han er ansvarlig for den kristne
religiøse kultus og skal forvalte

den i overensstemmelse med Guds
forordninger og Kirkens lover.

Biskopen skal også styre.

De har rett og plikt overfor Gud
til å være lovgivere og dommere

for sine underordnede og til å ordne alt
som angår gudstjenesten og apostolatet.

Den alminnelige og daglige sjelesorg
er helt og holdent betrodd biskopene.

Prestene skal tjene Guds folk og bistå
episkopatet som dets våkne medarbeidere.

De mottar hver enkelt biskops oppdrag,

får del i hans ansvar og påtar
seg den daglige sjelesorg.

Prestene skal forkynne Guds ord for alle.

De skal feire sin hellige tjeneste
i nattverden eller eukaristien.

For botferdige eller syke kristne
utfører de en forsoningens

og lindringens tjeneste, og de arbeider
i ordets og lærens tjeneste.

Med andre ord har presten
mer enn nok å gjøre,

og kanskje er det godt
at han lever i sølibat.

Men så trenger han i høy
grad biskopens tillit,

sine medbrødres vennskap
og menighetens godvilje.

Han er hyrden for sin flokk.

Det er en skjønn oppgave,
bare synd at tilstrømningen er så liten.

Akkurat her kan vi legge til en liten
kommentar om at det de siste

årene har vært stor tilstrømning
til Kirken, og det takker vi Gud for.

Vi fortsetter:
Diakonene mottar håndspåleggelsen,

ikke til prestedømme, men til tjeneste.

De kan døpe, være vitner
ved ekteskapets inngåelse, undervise folk,

lede gudstjenester og de troendes bønn,
meddele sakramentaliene, lede begravelser,

foruten å utføre en rekke
praktiske oppgaver.

Tjenesten angår både diakoner
som er på vei inn i presteskapet,

og dem som er viet til permanente
diakoner ifølge Kirkens eldre tradisjon.

Konsilet åpnet vei for sistnevnte,
både for yngre menn som lever i sølibat,

og for gifte personer (over 35
år og med hustruens tillatelse).

Tjenesten

Noen ord til slutt om nettopp tjenesten.

Biskopen har myndighet i Kirken,
men myndigheten uttrykkes i tjenesten.

Paven i Roma kaller seg
tradisjonelt «tjenernes tjener».

Det er viktig å huske at hele hierarkiet,
hele institusjonen Kirken,

er til for dette ene:
å bære oppe og utvikle

Guds folk som et hele,
de kristne i Frelserens navn.

Hierarkiet kan aldri bli et mål
i seg selv; det er et redskap.

Den som har forrang i Kirken,
er alltid den troende og døpte kristne.

Selv paven kan aldri
bli mer enn en kristen.

Ingen verdighet står over den kristnes.

Biskop og prest er der
for å tjene Kirken som Guds folk.

De kan aldri stå i veien,
men de skal fremme adgangen til Gud.

Det overlever kanskje hos enkelte
et forvrengt bilde av Kirken:

det store hierarki, der Kirkens oppbygning
skulle stenge for adgangen til Gud.

Det kunne bli en slags enveiskanal
for Guds nåde og kraft,

som skulle filtreres ovenfra
gjennom de mange hierarkiske lag,

helt ned til oss dødelige her nedenunder.

Det skulle fungere slik at Guds
nåde skulle nå oss indirekte,

som i en kaskade, gjennom pave, biskop,
prest og så videre føres til den enkelte.

Dette bildet er heldigvis
foreldet, forkastet,

for det skal alltid være åpen himmel
mellom den troende og Gud,

og hierarkiet er der
for å holde veien åpen.

Det er vår kristne rett
å ha direkte adgang til Gud,

tale med Ham, være som barn
og påkalle Ham som Abba, Far.

Hierarkiet, tross biskopens
reelle myndighet i Kirken,

er underbygning og ikke overbygning:
de troendes tjener.

Vi avslutter i dag med en bønn for Kirken,

som står i Den katolske kirkes
bønnebok, på side 310:

Allmektige, evige Gud, for alle folkeslag
har du åpenbart din herlighet i Kristus.

Vokt din miskunns verk, så din hellige
Kirke kan utbredes over hele jorden

og med grunnfestet tro
bekjenne ditt navn. Amen.