Karmels hage – trosbekjennelsen del 76: De helliges samfunn
Karmels hage – trosbekjennelsen del 76: De helliges samfunn
Velkommen til en ny episode av Karmels hage. Etter en grundig gjennomgang av hva som menes med «den hellige katolske kirke», skal vi nå, i denne 76. episoden om trosbekjennelsen, i dag ta for oss setningen «de helliges samfunn». Dette er nok en av de store prøvesteinene for for eksempel protestanter når de skal konvertere til Den katolske kirke, der i denne tematikken Kirkens forhold til helgener og dens Mariafromhet befinner seg. Derfor blir det så viktig nå å sette det hele i sin kontekst, sin sammenheng.
Dette ordet «kontekst» er så viktig at vi bærer med oss. Det gjelder hele Kirkens lære. Det kan være mye vi ikke forstår eller ikke greier å akseptere akkurat på det nåværende tidspunkt, men ut fra konteksten kan vi lære å skjønne hvorfor det er slik. Her er det viktig å ha for seg tre aspekter.
Det første er: Vår personlige forståelse og kunnskap av Kirkens lære vil vokse ettersom vi får ta imot noe av de gavene, i særdeleshet eukaristien. Så ikke fortvil. Om det er noe som er vanskelig å akseptere, så gjør som Maria, hun som gjemte dette i sitt hjerte. En dag blir det kastet lys over dette. Og det kan jeg si med stor trygghet, fordi jeg selv har erfart det, og jeg har også snakket med så mange troende som også har erfart det samme.
Det andre som det er viktig å huske på, er at vi ikke må ha et forhold til Kirkens lære som et koldtbord, der vi kan plukke det vi liker og forkaste alt det andre. Nei, slik er det ikke. Alt henger intimt sammen. Derfor kan vi heller ikke ta noe ut av sin sammenheng og bruke det som et argument for noe helt annet. Det er av denne grunnen vi bruker så mye tid på trosbekjennelsen, nettopp fordi det er en sånn stor sammenheng alt står i.
Det tredje, som jo hviler på den sanne ydmykheten som Teresa av Ávila ber oss om å ha, og som kanskje ikke gjelder så mange, men jeg nevner det likevel her: Kirken endrer seg veldig langsomt, så alle tanker om at man skal tre inn i Kirken for å være med på å endre den eller påvirke dens lære og dogmer, vil nødvendigvis ende med stor skuffelse. Den læren Kirken har, er utviklet over i over 2 000 år, og det er Kirkens styrke. Det er som et veldig skip som seiler trygt på verdens hav uten å la seg rokke av samtidskulturens vær og vind.
Kirkens forståelse av trossannhetene er på sett og vis statisk. Man endrer ikke på sannheten, men samtidig også i bevegelse. Det kan være sannheter som ennå ikke er avdekket, eller som kan ha godt av en forklaring på et språk som samtiden forstår. Slik sett er Kirken i stadig bevegelse, men det kan ta mange årtier, skråstrek århundrer, før den finner sin form. Samtidig, og det blir jo tydelig i Kirken etter annet Vatikankonsil, så må Kirken både skjønne og være i dialog med denne verden, for slik å kunne være troverdig vitne om det glade budskapet.
Og her kan vi alle være med, med våre forskjellige styrker og personligheter. Like fullt: Vi må vite hva vi snakker om før vi forteller det til andre. Derfor alle disse episodene om trosbekjennelsen.
Vi kan jo her repetere at grunnlaget for Kirkens lære er Bibelens ord, og slik det er tolket opp gjennom tiden fra våre teologer og kirkelærere. Det flotte med dette er at essensen i alt dette fra 90-tallet nå er samlet i én katekisme, slik at vi slipper å lese alt og tenke på alt. Man har jo også bedt og diskutert seg frem til flere dogmer, og alle disse diskusjonene kan vi jo ikke gå inn på her. Den andre foten som Kirkens lære hviler på, er tradisjonen. Det vil si hvordan Kirken har feiret og forstått trosmysteriene opp gjennom tidene.
Derfor vil også denne fremstilling, kanskje ikke i denne episoden, men i senere episoder, se på historisk utvikling av for eksempel Mariafromheten, slik at vi har et informert grunnlag når vi skal ta til oss denne. Vi skal i hovedsak ta for oss katekismens forklaring av de helliges samfunn, og her gå inn i teksten med kunnskapen om at Kirken ser på dette samfunnet ikke bare med et dennesidig blikk.
I de helliges samfunn inkluderes det man kaller den stridende kirke, og som Paulus så ofte titulerer med «hellige» i sine brev, altså Kirkens medlemmer her på jorden. Vi som sammen kjemper den gode strid – for eksempel Andre Timoteusbrev 4,7 og Første Timoteusbrev 6,12 – etter beste evne. Og sammen med Paulus må vi erkjenne gang på gang at «det gode som jeg vil, det gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg».
Den stridende kirke er imidlertid ikke forlatt. Vi har vår seirende hærfører, Jesus Kristus, som gjennom det glade budskapet i Bibelen og Kirkens messefeiring og sakramenter har gitt oss det vi trenger for å stå i striden. Mer om dette senere.
Så har vi den lidende kirke, nok en terskel for troende som kommer fra andre kristne tradisjoner. Læren om skjærsilden er forbundet med så mange misforståelser at vi kunne bruke flere programmer for å rette opp i disse. I vår sammenheng her får det holde å forklare at de sjelene som har sovnet inn i troen på Jesus Kristus, men som ennå ikke er helt klar for å møte Herren ansikt til ansikt, får en anledning til endelig renselse før dette.
Vi leser like godt hele sitatet fra Første Korinterbrev, kapittel 3, som forklarer dette:
«I kraft av den nåde Gud har gitt meg, la jeg grunnvollen som en klok byggmester. En annen bygget videre, men hver enkelt må være nøye med hvordan han bygger. Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus. Men om noen bygger på grunnvollen med gull, sølv eller edelstener, med tre, høy eller halm, skal det en gang vise seg hva slags arbeid den enkelte har gjort. Dagen skal gjøre det klart, for den åpenbarer seg med ild, og ilden skal prøve hvordan den enkeltes verk er. Om det byggverket noen har reist, blir stående, skal han få sin lønn. Dersom det brenner opp, må han lide tapet. Selv skal han bli frelst, men bare som gjennom ild. Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere?»
Sjeler i skjærsilden tilhører altså den lidende kirke. De er på vei til Gud og brenner av lengsel etter å bli klar til å møte ham. Dette er en stor lidelse, og Kirken lærer at våre forbønner er viktige for disse sjelene i skjærsilden, fordi når man har kommet hit, er muligheten man fikk til helliggjørelse, over. Det hadde man på jorden. Den lærer også at den stridende kirkes forbønner er viktige, og at disse sjelene skal forenes med sin Herre og Mester i himmelen.
Kirken har gitt oss hele november måned, hvor man kan sette fokus på å be for de avdøde, så de raskt kan slippe ut fra denne renselsen og møte sin Herre. Det er veldig viktig at vi ikke forveksler dette med helvete, som er der de sjelene kommer som ikke ønsker å være sammen med sin Herre og Gud.
Den tredje gruppen i de helliges samfunn er de sjeler som har funnet sin plass i himmelen, der de kan gå i forbønn for oss ansikt til ansikt med sin Herre og Mester. Dette kalles den seirende kirke. Fremst av alle de hellige er Jesu mor Maria.
Som katekismen gjør det, vil også vi her i Karmels hage bruke en del tid på å sette Maria inn i sin rette kontekst, både ved å lese fra katekismen og Karmels hellige skrifter, og ikke minst ved det siste dokumentet som Kirken har kommet med i forhold til Maria, Mater populi fidelis. Dette skal vi komme tilbake igjen til neste uke og i flere episoder. I dag leser vi det katekismen skriver, sammenhengende fra punkt 946 til og med 962.
Vi ber sammen:
Kom, Hellige Ånd, fyll dine troendes hjerter, og tenn i dem din kjærlighets ild, du som gjennom de mangfoldige tungemål samlet alle folkeslag til troens enhet. Send ut din Ånd, og alt skal bli omskapt, og du fornyer jordens åsyn.
La oss be. Gud, du har opplyst de troendes hjerter ved Den Hellige Ånd. Gi oss at vi ved din Ånd kan glede oss over det som er rett, og alltid bli lykkelige ved hans trøst. Ved Kristus, vår Herre. Amen.
Og da begynner vi på det som heter femte avsnitt: De helliges samfunn.
Etter å ha bekjent «den hellige katolske kirke», føyer apostelsymbolet til: «de helliges samfunn». Denne artikkelen er på en måte en utdypelse av den foregående: «Hva er Kirken annet enn forsamlingen av alle de hellige?» De helliges samfunn er nettopp Kirken.
«Siden alle troende utgjør ett eneste legeme, formidles den enes goder til andre. Altså må vi tro at det finner sted en utveksling av goder i Kirken. Men det viktigste lem på legemet er Kristus, siden det er han som er hodet. På denne måten formidles Kristi goder til alle lemmene. Og denne formidlingen finner sted ved Kirkens sakramenter.» «Da Kirken styres av én og samme Ånd, blir nødvendigvis alle de goder den har mottatt, felleseie.»
Uttrykket «de helliges samfunn» har med andre ord to nært beslektede betydninger: samfunn i det hellige, sancta, og samfunn mellom de hellige, sancti.
«Sancta sanctis», «det hellige til de hellige», lyder det i de fleste orientalske liturgier når de hellige gaver løftes opp før kommunionen. De troende, sancti, næres ved Kristi legeme og blod, sancta, for å kunne vokse i Den Hellige Ånds samfunn, koinonia, og videreformidle det til verden.
Samfunn i åndelige goder.
I urmenigheten i Jerusalem «fortsatte disiplene trofast å følge apostlenes undervisning, og trofast tok de også del i fellesskapet, i brødsbrytelsen og i bønnene». Apostelgjerningene 2,42.
Trosfellesskap. De troendes tro er Kirkens tro, som den har tatt imot fra apostlene, en livets skatt som øker jo mer den deles.
Sakramentsfellesskap. «Alle sakramentenes frukter tilhører alle. Sakramentene, og fremfor alt dåpen, som er som den port alle mennesker kommer inn i Kirken gjennom, er nemlig like mange hellige bånd som binder dem sammen og forbinder dem alle med Jesus Kristus. De helliges samfunn er det sakramentale fellesskap, kommunion. Sakramentene kan alle kalles kommunion, samfunn, fellesskap, for hvert enkelt av dem forener oss med Gud. Men denne betegnelsen passer aller best på eukaristien, fordi det er den som fullbyrder fellesskapet.»
Nådegavefellesskap. Innenfor Kirkens fellesskap skjenker Den Hellige Ånd de troende, uansett deres plass i helheten, særlige nådegaver for å bygge opp Kirken, og «hos hver enkelt ytrer Ånden seg på en måte som tjener til det felles beste».
«Allting hadde de felles.» «Alt som en sann kristen har, skal han se på som noe han eier sammen med alle andre. Han skal alltid være snar og rede til å komme den nødlidende til hjelp og nestens tarv i møte.» Den kristne er forvalter av Herrens gods.
Kjærlighetsfellesskap. I sanctorum communio «lever ingen av oss for seg selv alene, som heller ingen er alene med sin død». Romerbrevet 14,7. «Om ett lem lider, så lider alle lemmene med, og om ett lem æres, så gleder alle lemmene seg med det. Men nå er dere Kristi legeme og hver på sin måte del av det.» Første Korinterbrev 12,26–27. «Kjærligheten søker ikke å fremme sitt eget.» Første Korinterbrev 13,5. Den aller minste av våre kjærlighetsgjerninger kommer alle til gode innenfor denne mellommenneskelige solidaritet mellom alle mennesker, levende og døde, som er tuftet på de helliges samfunn. Enhver synd skader dette samfunnet.
Samfunn mellom Kirken i himmelen og på jorden.
Jeg legger til en liten parentes her. Dette som vi leser i dag i sitatene, er i hovedsak hentet fra Lumen gentium, «Folkenes lys», som er annet Vatikankonsils dogmatiske konstitusjon om Kirken. Og her leser vi:
Kirkens tre stadier. «Inntil Herren kommer i sin herlighet og alle engler med ham, og inntil alt etter dødens undergang blir ham underlagt, vandrer noen av hans disipler på jorden, andre renses etter å ha forlatt dette liv, og andre igjen herliggjøres og skuer klart den ene og treenige Gud slik han er. Og alle, selv om det er i forskjellig grad og på forskjellig vis, har vi sammen med hverandre del i den samme kjærlighet til Gud og nesten, og vi synger den samme lovprisningshymne til vår Gud. For alle de som tilhører Kristus og har mottatt hans Ånd, danner én eneste Kirke og hører sammen i ham. Båndet mellom dem som vandrer her nede og dem av deres brødre som har hensovet i Kristi fred, opphører på ingen måte, men styrkes tvert imot, slik Kirken alltid har trodd, ved at de deler åndelige goder med hverandre.»
De helliges forbønn. Og her siterer katekismen Lumen gentium, punkt 49: «Fordi de salige er inderligere forenet med Kristus, styrker de desto mer hele Kirken i hellighet. De opphører ikke å gå i forbønn for oss hos Faderen; de bærer frem de fortjenester de selv på jorden vant ved den ene mellommann mellom Gud og mennesker, Kristus Jesus. Deres broderlige omsorg er vår skrøpelighet til uvurderlig hjelp.»
Den hellige Dominikus trøstet for eksempel sine brødre på dødsleiet med ordene: «Gråt ikke! Jeg vil være til større gagn for dere når jeg er død, og være dere til større hjelp enn da jeg var i live.» Og videre siterer katekismen her hellige Teresa av Lisieux, som sa: «Jeg vil tilbringe himmelen med å gjøre godt på jorden.» Og vi kan jo legge til at det har vært mange mirakler på Teresa av Lisieux' forbønn.
Samfunn med de hellige. «Det er ikke bare for å kunne følge deres eksempel at vi minnes helgenene, men enda mer for at hele Kirkens enhet skal bli styrket i Ånden ved å øve kjærlighet mellom brødre; for på samme måte som vårt fellesskap med andre kristne på jorden fører oss nærmere Kristus, forener vårt forbund med helgenene oss også med ham som all nåde og alt liv i Guds folk stammer fra, som fra sin kilde, sitt hode.»
«Kristus tilber vi fordi han er Guds Sønn; hva martyrene angår, elsker vi dem som Herrens disipler og etterlignere, og rett er det, tatt i betraktning deres hengivenhet uten like til sin Konge og Mester; måtte så også vi være deres feller og meddisipler.»
Samfunn med de avdøde. «I klar bevissthet om dette fellesskapet innenfor hele Jesu Kristi mystiske legeme har den jordiske Kirke helt fra begynnelsen av holdt de avdødes minne i stor ære og også båret frem sine forbønner for dem», fordi «det er en hellig og gudfryktig tanke» å be for de avdøde om at de skal løses fra sine synder. Andre Makkabeerbok 12,45. Vår bønn kan ikke bare være dem til hjelp, men også styrke deres forbønn for oss.
Guds ene familie. «For alle vi som er Guds barn og utgjør én eneste familie i Kristus, svarer til Kirkens innerste bestemmelse når vi viser kjærlighet til hverandre og kommer sammen til felles lovprisning av Den Allerhelligste Treenighet.»
Kort sagt: Kirken er «de helliges samfunn». Dette uttrykket betegner først og fremst «det hellige», sancta, og fremfor alt eukaristien, hvor «enheten mellom de troende, som i Kristus utgjør ett legeme, blir fremstilt og virkeliggjort».
Uttrykket betegner også fellesskapet mellom «de hellige», sancti, i Kristus som «døde for oss», slik at det som én gjør eller lider i og for Kristus, er til gagn for alle.
«Vi tror på fellesskapet mellom de kristustroende, de som vandrer her på jorden som pilegrimer, de døde som fullfører sin lutring, og de salige i himmelen. Til sammen utgjør de den ene Kirke. Vi tror at den miskunnsrike Gud og hans helgener i sin kjærlighet alltid hører våre bønner.»
Alle hellige i himmelen, be for oss. Amen.
